Bildeanalyse av maleriet ”Skrik”

Maleriet ”skrik” er et av Edvard Munch største verk. Edvard Munch er Norges mest kjente maler. Maleriet blei malt i 1893 og er et 91x 73,5 cm stort oljemaleri.

Denotativ analyse av ”Skrik”

I maleriet ”Skrik” ser vi en mann som står på en bro. Han holder en hånd på hver side av hodet, og gisper, eller skriker mest sannsynlig, ut ifra tittelen. Det er også to personer lengre bag på broen, men disse er ikke like tydelige som personen fremst i bilde. Disse to personene, samt broens utforming, skaper den sterkeste dybden i bilde. Bilde er ikke malt helt realistisk, men det har blitt abstrahert, både landskapet, broen og menneskene. Dette ser en spesielt på hovedpersonen i bildet, som har en litt slangeaktig form og bevegelse.

Det er både brukt kalde og varme farger i maleriet og dette skaper dybde i bilde. Når du ser på bilde og ser hvordan fargene er brukt, så får du en følelse av at det er solnedgang eller soloppgang. De kalde fargene er brukt i vannet, personen og i resten av landskapet. Små fargestreker av gul og rød i det blåe gjør at den blåe fargen ikke blir for dominant, men skaper en fin balanse.

Lyset i bilde kommer bra solen, som kaster lys over landskapet og broen, noe som vi ser spesielt på rekkverket på broen. Munch har formet landskapet på en veldig myk måte, med naturlige linjer. Hver linje snegler seg rundt en ny linje, og gjør at selve landskapet får bevegelse. Broen er mer konstruert og mekanisk, og bryter derfor med de myke linjene i landskapet. Dette strammer opp bildet og hindrer det til å bli rotete. Munch har vert klok når han har utarbeidet denne komposisjonen, og har blandet det stramme og mekaniske, med det naturalistiske og myke. Sammen med fargene så skaper dette en spennende komposisjon og et interessant bilde.

Dette bildet er malt i ekspresjonistisk malerstil, en malerstil som har som poeng å fremme følelser gjennom malerier.

Konnotativ analyse av ”Skrik”

Gjennom landskapets utforming så får jeg en følelse av kaos og forvirring, med de myke linjene som bølger seg rundt og gjør skille mellom vann og land uklart. Men det som skaper mest følelser i bilde er hovedpersonen som skriker. Jeg greier ikke å la være å bli påvirket av de følelsene som denne personen skaper. Gjennom ansiktsutrykket så får jeg en følelse av angst og skrekk. Alt rundt, som bruken av fargene osv forsterker denne følelsen som personen gir meg. Komposisjonen gjør at personen og det den utrykker blir hovedfokuset i bildet, mens det rundt kommer etter og hjelper personen til å fremheve følelsen av angst og skrekk.

Viss en studerer personen veldig nøye, så kan en se at han ser ned i venstre hjørne av bilde. Kanskje er det noe som skaper denne frykten og angsten, som ikke er med i bilde? Kanskje er det noe personen ser, som ikke vi ser? Denne tanken skaper vertfall en nysgjerrighet

hos meg, og gjør bilde enda mer interessant, nettopp fordi Munch har valgt å ikke la det som skremmer personen være en del av bilde.

Etter å ha sett mange av Munchs malerier så vet jeg med sikkerhet at han kan male mye finer og mer realistisk enn dette, om han vil. Derfor tenker jeg at det er ikke dette han vil få frem, at han er god å male, for det har han allerede bevist. Jeg tror selv at han prøver å få frem en følelse, mer en å gjenskape en realistisk scene. For han i dette bilde så er det viktigste å få frem det indre, mer en det ytre. Nettopp angst og skrek.

Fargene i maleriet er som sagt med på å skape denne angsten og skrekken. En rød soloppgang er et gammelt symbol på at det har vært mye blod og elendighet, og det er nok derfor Munch har valgt å bruke så mye rødt i soloppgangen.

Dette maleriet har fanget min oppmerksomhet fra første gang jeg så det, og etter å ha analysert maleriet så ble jeg bare mer og mer interessert. Derfor satte jeg i gang å undersøke bilde nærmere med å søke rundt på nettet på forskjellige sider. Og dette resulterte i noe jeg syntes var svært interessant. Det viste seg nemlig at Munch skrev dagbok, og i dagboken hans står det noe som kan forbindes med dette maleriet: 

”Jeg gik bortover veien med to venner-

solen gik ned-

Jeg følte som et pust af vemod-

Himmelen blev pludselig blodig rød-

Jeg stanset, lænede mig til gjærdet mat til døden-

så ut over de flammende skyerne som blod og sværd

over den blåsvarte fjord og by-

Mine venner gik videre – jeg stod der skjælvende af angst –

og jeg følte som et stort uendeligt skrik gennem naturen”.

Dette fikk meg til å tro at personen som skriker, er Munch selv, og at denne scenen i maleriet er en scene fra en virkelig hendelse i Munch’s liv, som vi vet er fakta i mange av hans andre malerier. Kanskje dette maleriet er et maleri av en episode der han selv har følt angst, og for å greie å komme over denne episoden så valgte han å male det?

Dette er mine tanker og min tolkning, kanskje noen har en annen oppfatning?